We are now viewing a plain text file inside of a HTML-document. Just for making things easy for you as a reader. Back to previous page.
Black metal - En innføring i en obskur sjanger. Lørdag 12 Mars 2005 Sist revidert: Søndag 13 Mai 2007 Når man skal skrive en innføring i en obskur sjanger kan det være på sin plass med en definisjonsavklaring, det er nemlig langt fra sikkert at alle lesere av dette dokumentet er innforstått med hva sjangeren i det hele tatt innebærer i grove trekk. Musikalsk sett inkluderer da black metal som oftest skrikende skjærende vokalbruk, simpel bruk av el/bass-gitar, kjapp trommebruk, nekrotisk/grimt lydbilde og en dyster atmosfære over det hele. Det er selvsagt mer, og det finnes nesten alltid unntak, f.eks. har Xasthur og Burzum mange låter uten kjapp trommebruk, men er like fullt akseptert som black metal. Lyrisk sett er som oftest filosofien som blir presentert misantropisk, nihilistisk, anti-religiøs, okkult og/eller satanisk, eller berører andre anti-sosiale og obskøne temaer. Black metal (eller "svart metall" på godt norsk, men det må nevnes her at den norske varianten sjelden blir brukt i praksis, da mange synes at det ikke klinger særlig godt) er en sjanger mange har en formening om (gjerne til og med sterke formeninger), men som mange kanskje ikke har hørt. Black metal musikken har ikke blitt viet stort av oppmerksomhet i media, derimot har deler av aktivitenene rundt musikkmiljøet havnet på forside på tabloidavisene. Dette dokumentet skal være en liten introduksjon til en obskur sjanger som mange skyr som pesten. Når historien til black metal skal oppsummeres, er det egentlig på sin plass å starte med bandene som var forløperene til det som senere skulle bli bandene som nå karakterisers som old school black metal. Forløpere innebar enkelte band hvis spillet heavy metal, hard rock, punk rock og lignende. Hadde det ikke vært for f.eks. Motörhead og punk rock, er det liten tvil om at black metal vi kjenner det som i dag ikke hadde eksistert. Punk rock var nok tidlig ute med såpass primitiv og kjapp musikk, samtidig med bruk av vokallinjer som kunne være vanskelig å oppfatte. Man kan si at det briske thrash metal bandet Venom la et viktig grunnlag for det vi i dag kjenner som black metal. Deres album fra 1982 hadde tittelen "Black metal", og ikke minst så stillet Venom seg på side med de mørkere sataniske og okkulte krefter (noe albumtittelen "At War With Satan" (1983) også gjenspeiler), og dermed var løpet for fremtidige band gjort klart. Nå skal det sies at Venom ikke var meget seriøse med sin form for satanisme, men det skal vi komme tilbake til. Et annet viktig band, svenske Bathory, med "Under the Sign of the BlackMark" fra 1986, satte standarden for mange av de viktigste stiltrekkene som skulle prege black metal i mange år fremover. Vi kan si at Venom oppfant uttrykket og satte standarden med tanke på tematikk, mens Bathory satte standarden med tanke på det rent musikalske med disharmonisk, primitiv og skranglete musikk med vokallinjer som er vanskelig å oppfatte, simple rifflinjer og raske trommer. Andre viktige band innen black metal band av den gamle skolen inkluderer Celtic Frost, Hellhammer, Mercyful Fate og norske Mayhem. Mayhems legendariske album "Deathcrush" (1987) var noe helt for seg selv da det kom ut og var en viktig milepæl innen black metal. Darkthrone's album "A Blaze in the Northern Sky" var en annen viktig milepæl, få band hadde tidligere tatt i bruk så primitiv og "stygg" musikk som det Darkthrone kunne vise til der. Når det gjelder sceneantrekk henter black metal sjangeren stor inspirasjon fra et brasilsk band, nemlig Sarcofago, som trolig var først ute med bruken av karakteristiske lange nagler. Etterhvert ble dette det konvensjonelle sceneantrekk sammen med sorte skinnklær og liksminke. Som vi senere fikk oppdage var det skandivania, og særlig Norge, som skulle føre sjangeren videre og holde fanen høyt, men vi må likevel ikke glemme at det er grunnet pionerer som Venom og Bathory og deres forgjengere at sjangeren eksisterer. Man kan kanskje si at stilmessig var Venom thrash metal og Mercyful Fate heavy metal, men etterhvert som band som Bathory og Mayhem utviklet seg fikk sjangeren festet seg ved en del stiltrekk. Band som Darkthrone (tidligere "Black Death"), Immortal (tidligere "Old Funeral"), og Emperor (tidligere "Thou Shalt Suffer") var tidlig ute i den norske black metal scenen og var også i stor grad med på å sette standarden for sjangeren. Andre viktige band inkluderer Enslaved, Satyricon og Burzum (hvor sistnevnte var Varg Vikernes' enmannsband, men han var også med i Old Funeral i noen år tidlig på 90-tallet). Det er vanskelig å forklare hvorfor det ble som det ble. Hvorfor Norge skulle være fremadstormende innen sjangeren. Det har blitt spekulert mye i akkurat de spørsmålene, men det jeg ihvertfall kan slå fast er at Norge har hatt musikerene som skulle til, sterke personligheter til å bære sjangeren, og et tabloid media som etterhvert presenterte sin salgbare versjon av hendelsene i form av dramatiske bilder, overskrifter og historier. Det er ikke til å gjemme under en stol av det har skjedd en hel del dramatikk i Norges black metal historie. Kirkebrenning, drap, satanisme, okkultisme og likskjending er bare noen av kontroversene som ble tatt opp i media. Og selv om få band var veldig begeistret for dette var det andre som tenkte atoppmerksomheten ville øke salgstallene, noe som i mange tilfeller også skjedde. Bildet media presenterte ble for øvrig igjen utgangspunktet for at mange nye band begynte å spille black metal, dette inkluderte band som Dimmu Borgir og andre i lignende gate. I stor grad førte dette etterhvert til at black metal, etter manges mening, mistet noe av magien, ettersom komersielle bedrifter laget pakkeløsninger for nye band som kunne hoppe rett inn i sjangeren. Sjangeren ble kommersialisert pakket inn, solgt, og spist som en hvilken som helst annen populær sjanger. Det er viktig å påpeke at black metal opprinnelig var ment til å være et opprør mot bestående og snill death metal, og dermed ble de nyere bandene som spillet utelukkende fordi det var kjekt ikke bare tatt vél imot av de eldre og originale bandene. Det er imidlertid bred enighet om følgende: De store norske bandene inkluderer Mayhem, Immortal, Emperor, Satyricon, Dimmu Borgir, Enslaved og Darkthrone. Andre viktige og anerkjente band inkluderer Burzum, Gorgoroth, Thorns, Dødheimsgard, Gehenna og Ulver. Sammen kan man si at band som de her nevnte var unike og hadde sitt særpreg. Senere band skulle få store vanskeligheter med å bringe noe nytt til sjangeren, men forsøk er gjort av mange, med mer eller mindre hell. Mange er misfornøynde med at sjangeren i stor grad har blitt kommersialisert, og ønsker at musikere rett og slett slutter å spille black metal, og ser på det nærmest som en hån mot det det opprinnelig var ment som; nemlig noe helt annet enn et kult ungdomsopprør mot foreldre, lærere og autoriteter generelt. Sjangeren skulle være en arena til bruk for å få ut hat og aggresjon mot kristendom og organisert religion, og i yttringsfrihetens navn er det selvsagt uproblematisk juridisk sett. Sånn må det være. Det levner vel liten tvil om at det er de sataniske aspektene som har blitt viet mest oppmerksomhet i media og blitt presentert som de største kontroversene. En del kriminelle og obskure handlinger ble begått, det er som nevnt ikke til å komme bort fra. Kirker ble brent ned, og for det ble medlemmer av bl.a. Emperor (Samoth) og Burzum (Varg Vikernes) dømt til flere års fengsel. Drap ble begått av medlemmer av Emperor (Faust) og Burzum (Varg Virkernes). Førstnevnte drap ble begått mot en homofil, og sistnevnte drap ble begått mot et medlem av Mayhem; Nemlig Euronymous, i form av knivstikking til døde. Mannen bak enmannsbandet Thorns ble dømt som medskyldig i drapet mot Euronymous, selv om ting kan tyde på at han egentlig hadde lite med det å gjøre, annet enn at han var med Varg Vikernes på tur da det skjedde. Vokalist i Mayhem (Dead) begikk selvmord med hagle etter å ha kuttet seg opp med kniv; Hjernen hans ble blåst ut. Euronymous var først på åstedet (og da altså enda i live), og tok bilder av begivenheten, samt at han tok deler av hodeskallen og laget smykke av det og delte det ut til de innen hans nære omgangskrets som et minne om Dead. Dead levde utvilsomt opp til pseudonymet sitt: Han følte seg død, og at han ikke hørte hjemme i denne verden, og til slutt så ble han død. Euronymous benyttet anledningen til å spre onde rykter om Mayhem for å øke oppmerksomheten for bandet og sørge for at Mayhem ble oppfattet som særskilt ekstremt og absurd. I den senere tid tyder ting på at mange av de opprinnelige musikerene mer eller mindre tar avstand fra de tidligere aktiviteter og ideologier. Anti-religøse holdninger blandet med misantropiske tekster har blitt det mest kovensjonelle. Nå handler det mer om å uttrykke og få utløp for følelser, da naturlig nok gjerne ispedd noen sterke meninger og lyrikk. Det inkluderer altså ikke nødvendigvis å spre noe satanisk budskap. Satyr i Satyricon har deltatt i en del kommentarer og intervjuer, og har reflektert en del over mangt, og han har da også vært med veldig lenge. Han fungerer i stor grad som et talerør for et miljø av en viss størrelse. Følgende kommentar ble uttalt av Satyr i et intervju: "Det sataniststempelet... Det er jo egentlig en sånn tabloid-greie (...) De som er interessert vet jo på en måte hva vi står for, og det er vel ikke det man kan kalle satan-rock sånn som er den tabloide termen. Vi står jo for ekstremisme - det er ikke knyttet opp mot satanisme, for eksempel". Mange synes kanskje at dette bryter med den gjengse oppfatning av sjangeren, og jeg oppfordrer derfor til å utforske dette på egenhånd dersom man skulle være i tvil. Selv om det ble utført en del kontroversielle handlinger på tidlig 90-tall var de som var delaktige i det i mindretall. Flertallet irriterte seg over mediaoppmerksomheten. I de intervjuer jeg har hørt og lest med black metal-musikere har få uttalt at de faktisk er satanister, eller driver med handlinger som kirkebrenning og drap. Jeg har dog opplevd flere ganger at enkelte uttalte for omkring 10 år siden at de var satanister, mens de i stor/hel grad tar avstand fra det i dag. Jeg er ikke i tvil om at det helt sikkert finnes et fåtall black metal musikere der ute som regner seg som satanister, men de er nok få, til tross for at enkelte bruker et relativt satanisk image. Symbolbruken vil man kanskje gjerne tro at automatisk knytter musikken opp mot satanisme, okkultisme og djeveldyrking, men for meg ser det heller ut som om disse symbolene blir brukt for å forsterke det grafiske uttrykket, og muligens provsere litt. Når man gir utløp for det som konvensjonelt sett blir oppfattet som negative følelser er det mer nærliggende å bruke dertil egnet symbolbruk - som representerer det negative; en slags motvekt til det positive, som f.eks. kristendommen representerer. Det trenger i utgangspunktet ikke å ligge noe mer bak enn det, men selvsagt finnes det mange perspektiver på dette. Avslutningsvis vil jeg liste opp noen album av bandene jeg har vært inne på i dette dokumentet, om noen skulle være interessert i å undersøke de musikalske aspektene ved sjangeren - kan dette være et greit sted å starte: Bathory - "Under the Sign of the Black Mark" Burzum - "Det Som Engang Var" Celtic Frost - "To Mega Therion" Darkthrone - "A Blaze in the Northern Sky" Immortal - "Pure Holocaust" Mayhem - "De Mysteriis Dom Sathanas" Sarcofago - "I.N.R.I." Sodom - "In The Sign of Evil" Venom - "Black Metal" Von - "Satanic Blood" Dersom man ønsker å utforske enda flere viktige norske band, kan dette være et greit utgangspunkt: Carpathian Forest - "Morbid Fascination of Death" Dødheimsgard - "Kronet til Konge" Enslaved - "Eld" Emperor - "In the Nightside Eclipse" Gehenna - "WW" Gorgoroth - "Under the Sign of Hell" Satyricon - "Shadowthrone" Thorns - "Thorns" Tsjuder - "Desert Northern Hell" Ulver - "Nattens Madrigal" I tillegg til overnevnte album, vil jeg med det samme også nevne ti album av untenlandske band jeg vil anbefale å undersøke nærmere: Absu - "Tara" Behexen - "Rituale Satanum" Deathspell Omega - "Si Monumentum Requires Circumspice" Funeral Mist - "Salvation" Katharsis - "Kruzifixxion" Krieg - "Destruction Ritual" Marduk - "Heaven Shall Burn..." Sargeist - "Tyranny Returns" Satanic Warmaster - "Opferblut" Watain - "Casus Luciferi" Glem nå ikke at det finnes en enorm mengde black metal band der ute, og derfor er det lite vits å kjøre seg fast å, som mange gjør, utelukkende forholde seg til norske black metal band. Dog ser jeg på det som naturlig å begynne med de norske. Dersom man undersøker noen av albumene listet ovenfor tror jeg det er et godt utgangspunkt. Av litteratur på området er det ikke skrevet så mye i bokform, men "Lords of Chaos" av Michael Moyhihan og Didtrk Søderlind (ISBN 0922915946) gir en slags innføring i store deler av historien, selv om boken langt fra er perfekt. Dokumentarer på film finnes det et par av; "Det Svarte Alvor" (NRK) og "Satan Rir Media" (TV2) er noen av dem, men disse kan være vanskelige å få fatt i. Selvsagt, uansett hva jeg skriver og prøver å formidle her, så kommer denne sjangeren alltid til å bli oppfattet som obskur. Den er tilnærmet forhåndsdømt til å krype på marken, i støvet, som en slange. Dette dokumentet er det første i en serie som kommer til å følge. Forhåpentligvis vil noen synes dette kan være av interesse. --- Copyright (C) 2005, 2006, 2007 Stian Skjæveland Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.End of file /doc/var/blackmetal1.txt. (View/download the original file.)