We are now viewing a plain text file inside of a HTML-document. Just for making things easy for you as a reader. Back to previous page.
Konsert: Bob Dylan (+ Hellbillies). Konserten fant sted Fredag 30 Mai 2008, dette er skrevet Lørdag 31 Mai 2008. Det er to år siden sist nå. Siden jeg var på Viking Stadion (1), altså. Men nå var tiden inne igjen, etter et skuffende fjorår da ingen artister stod på plakaten. Jeg og pappa håpet på The Rolling Stones, som spilte i Bergen samme år, men neida, ingen band i fjor. Men nå skal det kanskje vise seg at jeg er villig til å tilgi Vikingledelsen for dette. Første band ut var Hellbillies (2), et band jeg i utgangspunktet hadde lite troen på. Det skulle vise seg at bandet hadde noe å stille opp med, og vel så det. Med en gnistrende god vokal, gitarsoloer og fantastisk trommespill ble dette faktisk en alle tiders opplevelse. Litt vél drøyt da trekkspillet og blokkfløyte ble tatt frem, men dog, det hadde sin sjarm selv det. Bandets sjanger blir beskrevet som "country rock", men jeg er nesten tilbøyelig til å kalle det "country hard-rock". Men det kan godt skyldes at jeg opplevde dem live, og virkelig fikk føle trøkket de hadde. Det er ikke sikkert det er like heftig på album. Men det er nå så. Hellbillies får gjevnt over godkjent, og holdt det gående i om lag tre kvarter. Så var tiden inne for en fullstendig sceneforandring, noe som tok litt tid. Bob Dylan (3) m/band ble litt forsinket, men da de første begynte satt alt som et skudd. Bortimot. Åpningslåten ble "Rainy Day Women #12 & 35" hvor den godeste Dylan proklamerte at "everybody must get stoned". Og sannelig så han litt stein ut der han stod. Ihvertfall lettere sjarmerende salongberuset der han stod og vaiet frem og tilbake med et fårete smil mellom vokalbruken. Det er ingen tvil om at Bob Dylans stemme har sett bedre dager, men jeg synes likevel at han med sine 67 år gjorde en relativt god innsats. Ikke minst skal bandet hans ha honnør for heltmodig innsats. Mye variert ble spillet, av både nytt og gammelt, men "Tangled Up In Blue", "Just Like A Woman" og ikke minst - avslutningslåten - "Like a Rolling Stone", ble spillet. Til stor glede for undertegnede. Som pappa var inne på da vi var på veg hjem - mange artister ville med en stemme som Bob Dylan hadde tidligere i kveld avlyst konserten. Stemmen hans var rusten som en spiker som har ligget på havets bunn i flere hundre år. Men det hadde likevel sin sjarm. Og ikke minst, det er en opplevelse i seg selv å stå på fremste rad, bare få meter fra en av tidenes musikalske genier. En alle tiders konsertopplevelse dette her. Jeg hadde sett frem til dette lenge - og jeg ble ikke skuffet! 1) http://www.viking-fk.no/ 2) http://www.hellbillies.com/ 3) http://www.bobdylan.com/ --- Copyright (C) 2008 Stian Skjæveland Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.End of file /doc/var/bobdylankonsert.txt. (View/download the original file.)