Album: Coldplay (Parlophone, 2011).
Mandag 16 Janar 2012

  Jeg liker Coldplay. Faktisk er det et av de bandene jeg har hørt mest 
på gjennom tidene. De har hatt alt et godt band i mine øyne skal ha; 
gode melodier som fenger, vokalist som absolutt gjør det han skal, og 
tekster som kan ses på som konstruktive.

  Forgjengeren, "Viva la Vida or Dead and All His Friends", toppet på en 
måte "X&Y" med knallsterke låter og ikke minst en EP som fulgte. 
Klimakset på "Viva..." er majestetisk og hele albumet opplever jeg at 
har god fylde med salt på kanten for å si det sånn.

  Når det gjelder dette albumet blir historien en litt annen. Det hele 
virker rotete, kjapt skrudd sammen, og rett og slett ser jeg at det var 
umulig å toppe forgjengeren denne gangen. Tittelkuttet som også er 
introlåten på 0:43 minutter passer godt inn, og jeg liker "Huts Like 
Heaven", "Paradise", "Every Teardrop is a Waterfall", "Don't Let It 
Break Your Hearth", men utover dette virker det hele så pretensiøst som 
det nesten kan bli. Jeg ser at de prøver å formidle noe, men det hele 
virker vagt og lite gjennomtenkt.

  Til å være god musikk er ikke dette så verst, men til å være Coldplay 
er dette et svakt. Jeg setter dog så stor pris på de låtene jeg fant det 
verdt å nevne at albumet langt fra er middelmådig heller. Men til 
neste gang: Drop Rihanna eller hva hun nå heter på neste album, skru 
opp rytmen, og mer flyt og bass, samt sterkere tekster. Slik liker jeg 
Coldplay.

  Min helhetsvurdering av "Mylo Xyloto" er: 7/10.

---
Copyright (C) 2012 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og redistribuering av dette dokumentet i dets 
helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt 
med.