Film: Fuck Norge (Reinert Kiil, 2004). Søndag 8 Mai 2005 Nå og da dukker jeg ned i undergrunnen av norsk filmproduksjon for å beskue hva som befinner seg der nede. Det jeg finner er, som ellers, av svært varierende kvalitet. I tillegg synes jeg at jeg må ta hensyn i min vurdering av disse filmene - til at filmene har lite eller intet budsjett, og dermed blir resultatet preget av det. Det hindrer imidlertid ikke folk fra å lage film som kan ha noe for seg. Etter litt kontakt med regissør av "Fuck Norge", Reinert Kiil, fikk jeg se filmen hans, som altså er en helaftens nordnorsk splatter. Jeg ble opptil flere ganger advart av Kiil selv om at dette var en lavbudsjettsfilm, og det har jeg jo i utgangspunktet ingen problemer med. Jeg postet også en liten synsing av filmen på en vevside like etter at jeg så den. Det er i stor grad det jeg postet der jeg basserer dette innlegget på. Alt fra da jeg så introen, med teksten "fuck norge" som sveiver frem og tilbake på skjermen, slår det meg at denne filmen nok har en del humor å by på. Da filmens første scene begynner, og en stakkarslig kar i en seng våkner og hører noen rare lyder i rommet, får vi se hans undrende uttrykk med øyne i alle retninger. Kort fortalt omhandler filmens historie kampen mot ondskapen som på mystisk vis har kommet til tellus. Regissør av denne filmen er som kjent Reinert Kiil, som har drevet med filmlaging i en betydelig tid etterhvert. "Fuck Norge" oser av lavbudsjett, og dermed passer det egentlig veldig godt at denne er plassert i splatter-kategorien. For selv om man ikke har et stort budsjett kan man sannelig ha det gøy for det, og det synes jeg det er viktig å poengtere - at skinner igjennom i denne filmen. Effektene synes jeg vitner om stor sans for kreativitet og eksperimentering, selv om ikke alt er direkte mesterlig utført. Når blod og gørr spruter utover scenene er det liten tvil om at dette er en splatter. Selvsagt er det gjort på et makabert vis blandet med sort humor, slik at man smile i avsky. Musikk og lydbruk i filmen har jeg ikke noe å utsette på, det virker som om det er brukt ganske bevisst for å bygge opp under atmosfæren, og det fungerer stort sett akkurat slik jeg synes det bør. Kameraføringen vitner også om at dette er lavbudsjettsfilm, men like fullt synes jeg den vitner om at vedkommende har bedrevet dette en viss tid. "Sagblad-fadingen" mellom enkelte klipp er for øvrig mildt sagt fornøyelig å se på. Filmen lider litt av at lyssettingen til tider er for mørk, uten at det utgjør noen store problemer. Det går fint an å se hva som skjer på skjermen, man må bare konsentrere seg litt mer. Noen ganger er det også litt vanskelig å få tak i dialogene på grunn av annen støy rundt, men dette henger kanskje like gjerne sammen med at jeg ikke er særlig kyndig i dialekten i filmen. Skuespillet kan jeg si en hel del positivt om. Hovedpersonen synes jeg virkelig kler rollen sin, med alle lydene og ansiktsuttrykkene han klarer å få frem. Selv om dette er en splatter og det meste er lov, virker det som om han gjør en bra rolletolkning. På en hel de måter får skuespillerene frem noe av det som jeg vil karrakterisere som den nordnorske kulturen, med alle uttrykk og fakter det medfører. Det synes jeg også er med på å gjøre sitt til at denne filmen har humoristiske innslag på rekke og rad. "Æ må pesse nåkka så jævli"-scenen er bare et av mange eksempler på det. Jeg velger å vurdere denne filmen som det den er, og gir den 7/10. --- Copyright (C) 2005, 2006 Stian Skjæveland Bokstavelig kopiering og distribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.