Filmserie: Hellraiser Torsdag 7 September 2006 Denne gang vil jeg ta for meg en vurdering av alle filmene i "Hellraiser"-serien; dens positive og negative faktorer, relatert til hvor sterk historien er, atmosfære, skuespill, absurditeter, effekter, og så videre. Filmene inkludert i "Hellraiser"-serien og i min vurdering her inkluderer: - "Hellraiser" - "Hellraiser 2: Hellbound" - "Hellraiser 3: Hell on Earth" - "Hellraiser 4: Bloodline" - "Hellraiser 5: Inferno" - "Hellraiser 6: Hellseeker" - "Hellraiser 7: Deader" - "Hellraiser 8: Hellworld" Det er med andre ord en forholdsvis omfatende filmserie vi snakker om her. Hellraiser (Clive Barker, 1987). Dette er jo, som trolig mange er innforstått med, en klassiker uten like. Superlativene kan lett komme på rekke og rad her, men for å si det i all enkelthet: Dette er en fremragende film med noen herlig morbide, sadistiske og groteske skildringer. Atmosfæren er så ekkel og grusom at det nesten gror muggsopp ut av TV'en. "Krok-på-hud"-effektene gjør vondt langt inn i bein og marg hos meg, og enkelte andre meget blodige affærer gjør inntrykk, det til tross for alt jeg har sett av morbide filmer gjennom tidene, for ikke å snakke om at jeg har sett denne filmen også utallige ganger. Måten "Pinhead" fremstår på med alle hans meget treffende fraser er noe som også er med på å gjøre denne filmen til noe helt spesielt, og som gjerne kan gi undertegnede gåsehud og vel så det. 9/10 Hellbound: Hellraiser 2 (Tony Randel, 1988). Historien og all sadisme det medfører fortsetter. Vi får bli litt bedre kjent med "Pinhead" og hans sammarbeidspartnere. Mye av det som blir skildret er vél så groteskt som i den første "Hellraiser" filmen. Jeg synes ærlig talt at dette er en verdig oppfølger og vel så det. Surrealismen, sadismen, atmosfæren, mysteriumene, og det aller meste, faller meget godt i smak hos meg. Deler av slutten er noe som trekker litt ned, men med fare for å lage en spoiler unngår jeg å gå noe nærmere innpå akkurat det. 7/10 Hellraiser 3: Hell on Earth (Anthony Hickox, 1992). Den tredje filmen i Hellraiser-serien. Filmen har helt klart en del imponerende og saftige scener, og det at Pinhead viser seg gjør jo bare det i seg selv at filmen vokser noen hakk. Noen gullkorn har han fortsatt, det er tydelig. Jeg misliker deler av måten historien bygger seg opp på, men jeg er til en viss grad villig til å akseptere det etterhvert som filmen utvikler seg. Filmen får noe trekk for en del helt elendige effekter. Disse effektene jeg snakker om er da bildet blir sugd inn og forsvinner, uten at jeg er i stand til å forklare disse effektene bedre enn som så. Filmen, som konklusjon, er en grei middelmådig film. 4/10 Hellraiser 4: Bloodline. Denne gang tar historien, etter mine begreper, en litt vél radikal endring, med tanke på at nå-tiden i filmen finner sted i verdensrommet en gang i fremtiden, av alle ting. Det ser, ihvertfall i begynnelsen, ut til å passe svært dårlig, og ikke minst svært lite originalt. Uansett, ettersom historien utvikler seg mot slutten går det opp for meg at det er en større mening med at det må være slik at dette finner sted i verdensrommet, noe som overrasket meg svært. Deler av skuespillet er ikke helt på topp, det gjelder de fleste som ikke er "Pinhead" eller av hans hjelpere. Når vi først er inne på "Pinhead", han vet fortsatt hvordan kan skal benytte seg av sine brilliante og svært så treffende utsagn, for ikke å snakke om den karakteristiske og grufulle måten han snakker på. Det kan gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver når han utbryter "I.. am.. pain!". En annen klassisk uttalelse er jo "Do I look like someone who cares what God thinks"? Det slår meg at "Pinhead" tilsynelatende har en del mer å formidle verbalt nå enn tidligere. Hans refleksjoner over jorden når han ser et bilde av jordkloden, slår også meget godt an hos meg. Når det gjelder hans hjelpere er de selvsagt groteske og grimme som alltid, og jeg synes det ser svært bra ut. Filmen vil jeg som konklusjon si at er rimelig god. 6/10 Hellraiser 5: Inferno (Scott Derrickson, 2000). Nå er vi kommet til den femte filmen i serien. Forventningene mine var nok ikke veldig store når det begynner å komme litt ute i en serie på så mange filmer. Uansett har jeg nå og da et håp om at det kanskje er noe interessant å finne, som et snev av kvalitetspreget skuespill, bra effekter, konstruktiv historie, atmosfære, lyd/musikk, etc. "Hellraiser 5: Inferno" har noe av dette, men problemet er at på de fleste områder er det svært, svært lite. Filmen får pluss for en del surrealistiske skildringer, men jeg savner en del av atmosfæren som jeg bl.a. fant i den forrige filmen i serien. I stor grad fungerer dette som en kriminalfilm som blir innblandet i "Hellraiser" og alt det måtte innebære. Litt spenning er det å finne til tider, og det trekker litt opp. Filmen er verdt å se på det grunnlaget, men jeg er ikke nevneverdig imponert. 5/10 Hellraise 6: Hellseeker (Rick Bota, 2002). Historien ruller videre, og galskapen fortsetter i denne sjette filmen i serien. Som den forrige filmen i serien, nemlig "Inferno", inneholder også denne mange ellementer i typisk kriminalfilmstil. Jeg liker forsåvidt krim, og noe av dette er - om ikke annet - litt interessant. Det er ikke alltid godt å vite hva som skjer og ikke skjer; dette er altså nok en film i serien med tydelige surrealistiske innslag. Jeg synes forsåvidt det er fornøyelig nok, det å skape forvirring er da et virkemiddel det også. Jeg savner dog noe av all sadismen som de fleste forrige filmene i serien bærer preg av. Det finnes et fåtall saftige scener her, men i det store og hele er det skuffende lite. Uansett, det at vi får se igjen en kjent karakter fra de tidligste filmene trekker litt opp, og det at "Pinhead" etterhvert får vist seg, gjør jo bare i seg selv at denne filmen unngår å feile totalt for mitt vedkommende. 4/10 Hellraiser 7: Deader (Rick Bota, 2005). Kvalitetsmessig fremstår denne som et hakk bedre enn de to forrige filmene i serien. Denne er muligens den beste siden "Hellraiser 4: Bloodline". Filmen har, etter hva jeg oppfatter, en gjennomgående dyster atmosfære. Historien er obskur, men det skal selvsagt være slik i en serie som dette. Det er langt fra alt ved historien jeg liker like godt, men det er en del som jeg vil karakterisere som verdig, ihvertfall med tanke på at dette er en oppfølger langt ute i serien. De sadistiske og groteske ellementene er så absolutt tilstede, og mye av det er veldig fornøyelig å se på. "Pinhead" og hans hjelpere er fortsatt stilige, men jeg savner noe av de meget treffende replikkene han hadde i de tidligere filmer. Likevel, stilig, det er han fortsatt. Slik er det med det. 5+/10 Hellraiser 8: Hellworld (Rick Bota, 2005). Dette er foreløpig den siste filmen i "Hellraiser"-serien. Denne gang er historien relatert til internett og dermed skjønner man etterhvert at dette er en noe modernisert variant, noe som i seg selv ikke trenger å være så dumt, det vil jo som oftest være slik at en film er preget av tiden den er laget på. Nå har det seg imidlertid slik at dette er en gjennomgående kjedelig affære. Det som skjer på dette huset, som ungdommen fester i, er kun tidvis interessant og engasjerende. Det er et par scener som er litt stilige, og noen effekter er gode (mens andre er mindre gode), ikke minst viser "Pinhead" seg, men jeg savner fremdeles de svært så treffsikre kommentarene som jeg mener å huske at han hadde litt av i alle de seks første filmene. Denne filmen er, for mitt vedkommende, dessverre den klart svakeste filmen i serien. 2/10 Min vurdering av "Hellraiser"-filmene er herved over. Som konklusjon synes jeg de fleste filmene er vél verdt å se, men jeg favoriserer klart de to første og den fjerde filmen i serien. --- Copyright (C) 2006 Stian Skjæveland Bokstavelig kopiering og distribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.