Film: The House of Clocks (Lucio Fulci, 1989).
Søndag 29 Mai 2005

  Tidligere i kveld hadde jeg gleden av å se "The House of Clocks" sammen med en god venn. 
Eller "La Casa nel tempo" som den heter originalt på godt italiensk. Filmen er tidligere 
sett av undertegnende, men det var noe tid siden. Derfor syntes jeg nå at et gjensyn var på 
sin plass.

  Lucio Fulci er en regissør jeg har stor sans og respekt for. Han døde riktignok for et noen år
tilbake, men for å bruke en godt oppbrukt klisje: Minnet hans lever videre. Han er kanskje 
best kjent for "The Beyond", "Zombie Flesh-Eaters" og "New York Ripper". Det er ganske utrolig
hva han klarte å prestere i form av filmer innen ymse sjangre; alt fra western og komedie 
til horror. Det er sistnevnte sjanger av regissør Fulci jeg har dukket ned i. Og det jeg 
ser der er svært imponerende - til tross for at "The House of Clocks" er produsert for TV.

  Noe av det jeg liker godt med "The House of Clocks" er dens svært drømmeaktige atmosfære. 
Det oppleves nærmest som om filmen har et slags lyst og drømmeaktig filter over seg, særlig 
i enkelte scener. Mer presist kan jeg si at filmen oppleves som et langt skremmende og
surrealistisk mareritt. Noen kritiserer filmen for manglende historie og substans, og det 
kan jeg til en viss grad forstå. Dog tror jeg meningen med filmen er å presentere nettopp 
denne form for surrealisme, og det synes jeg fungerer riktig så bra. I utgangspunktet tror jeg 
ikke filmen krever noen videre refleksjon: Man skal observere det som foregår og bli skremt,
uten at man skjønner helt hvorfor. Denne drømmeaktige og "meningsløse" atmosfæren opplever 
jeg for øvrig at også er tilstedeværende i bl.a. "The Beyond" og "Zombie Flesh-Eaters".

  Lucio Fulci er godt kjent for de sterke grafiske effektene som er brukt i hans filmer. På 
mange måter åpner han opp ved flere anledninger for den type virkemidler. "The House of 
Clocks" inneholder særlig en slik brilliant grafisk effekt, som er til de grader avskyelig. 
Som man kanskje forstår er Fulci's horror-filmer gjerne av den makabre sorten, og han 
legger da også til en del - mer eller mindre godt skjult - sort humor.

  Min helhetsvurdering: 8/10

---
Copyright (C) 2005, 2006 Stian Skjæveland
Bokstavelig kopiering og distribuering av dette dokumentet i dets helhet er tillatt i 
ethvert medium forutsatt at denne notisen er tatt med.