Vel, jeg har gjort noen endringer. For det første skal ikke hele bordet bli dekket av ørkensand. For det andre er det heller ikke dekket med bakepapir lengre.
Jeg fant en diger eske som jeg fant ut at jeg like gjerne kunne ha Star Wars legoen på.
Bilder hører med, her med «The Millenium Falcon» i fokus (som det tok meg 7-8 timer å bygge):
Har enda et par byggesett, så prosjektet er langt fra «komplett».
Vel, jeg fikk lyst å lage noe skikkelig ut av min nye hobby. Her presenterer jeg…
Dette er basisen for det som skal bli landskapet jeg skal bruke. Jeg har rett og slett brukt vanlig bakepapir og teip kjøpt på posten.
Her har jeg lagt på en aldri så liten kampscene.
Jeg har bestilt 4,5kg ørkensand, og tanken er at dette skal strøs over bakepapiret slik at det blir mer naturtro.
Skøy for alle penga! 
Jepp, jeg har fått meg ny hobby. To stikkord:
1. Star Wars.
2. Lego.
Sammen fikk jeg etterhvert… dette:
Her er byggeprosessen av det ene skipet i gang, men langt fra ferdig.
Her er det første skipet ferdig, in all it’s glory.
MÅ FÅ LOV! SNART TRE UKER UTEN Å RØYKE!
Jeg snakker om angsten som «den» eller «det», men sannheten er jo at det er en del av meg, uansett. Når jeg sier at «angsten river og sliter i meg» så sier jeg samtidig at det er noe jeg ikke kan kontrollere som har tak over meg. Dette blir litt feil, har jeg kommet til. Angst er en del av min personlighet. Jeg har en personlighet med flere trekk – hvorav angst er ett av disse. Når jeg vet at angsten er en del av meg selv tenker jeg at det blir lettere å jobbe med det som er vanskelig. «Den» angsten og «det» gjør det litt for defust og uklart til at jeg klarer å jobbe med det tenker jeg.
Jeg tenker fremdeles at jeg må jobbe _med_ angsten og ikke _mot_ angsten.
Jeg tror jeg har kommet ganske langt.
Ja, nå har det gått over 2 uker uten et eneste trekk, og jeg synes det føles veldig bra.
Litt om hva som motiverte meg: Få bedre fysisk helse, spesielt siden jeg har begynt å bli aktiv på treningsstudio, få bedre pust, mer lungekapasistet, tåle mer rett og slett. Og så var hele tiden tanken om at det jeg gjorde var skadelig tilstede.
Litt om situasjonen nå: Det går veldig bra uten tobakk. Sakte men sikkert merker jeg at ting blir bedre og anerledes. Som lukt, smak, etc.
Jeg hadde faktisk trodd at det skulle bli verre å slutte og røyke, men sannheten er at det gikk over all forventning. Dersom noen leser dette og ønsker å slutte å røyke: Begynn nå. Ikke vent til i morgen, for da venter du bare til i overmorgen, og slik fortsetter det.
Siden jeg er røykfri har jeg lov å komme med slike formaninger.
Ja, da har man kommet seg igjennom denne dagen også. Dagen min begynte vel noe sent denne gangen, men jeg var sliten og trøtt – unnskyldning godt nok for meg. Influensaen takker tydeligvis for seg i denne omgang, og godt er det. Men sett i ettertid var det kanskje det som skulle til for at jeg skulle mestre røykekutt. Influensa og røykekutt kom så og si på samme dag.
Men, i dag gjorde jeg noe som for meg var veldig viktig. Tittelen på posten min her sier vel det meste om hva det gjelder. For det første må jeg bare få si at han som er treningskontakt for meg er alle tiders! Ingenting å utsette på der.
Da vi ankom treningsstudioet var jeg meget spent og nervøs. Det ble ikke noe bedre da vi kom inn og jeg så en haug med folk og aparater rundtomkring, som tydelig hadde vært med i «gamet» lenge. Jeg følte meg usikker og redd, men tenkte at jeg skulle prøve å gjøre mitt beste. Jeg hadde tross alt med meg en med peiling på de tingene jeg sliter med. Så, vi satte i gang med noe jeg vil kalle travgang, men det var vel mer en slags løpsmaskin som vi holdt det gående på i 10 minutter – som oppvarming. Deretter fant vi hversinn ball og trente på å snu hele kroppen rundt, og så tok vi en del øvelser med noe taugreier som var beinhardt. Etterhvert som tiden gikk begynte jeg å føle meg svimmel av angsten. Jeg klarte ikke å fullføre det som var på programmet, var nemlig noen aparater lengre borte i det digre rommet som vi kunne/skulle vært på. Men som han sa så var målet denne gang å komme i gang med treningen, og det gjorde vi. Treningskontakten min og treningen min har gitt meg mye alt første dag.
Vi ble enige om å fordele de to timene vi har til rådighet ukentlig på to dager; Mandag og Onsdag. Det vil si at jeg alt nå (fra Mandag av) har tre dager med faste rutiner på fysisk aktivitet! (Shotokan Karate-do på Torsdager, dvs. i morgen.) Jeg tror neste gang kommer til å gå veldig mye bedre, selv om jeg ble skikkelig sliten av treningen fysisk sett. Treningskontakten min har gitt meg et håp om at en dag… En dag! En dag blir det bra.
Jeg håper bare at han ikke gir meg opp.
Da har man sannelig gått over en uke uten et eneste trekk tobakk. Litt stolt over at jeg klarte det, for det har ikke vært bare lett for å si det sånn.
Jeg tenkte jo at når det hadde gått en uke så var jeg ferdig, men jeg mistenker at det tar lengre tid enn som så. Uansett regner jeg meg som røykfri fra nå av.
Og det føles veldig, veldig godt.
Jeg har spekulert litt i den siste tid, og vil gjerne komme med en slags presentasjon av hva jeg har reflektert over.
Tidligere med datamaskiner var det om å gjøre og ha best mulig CPU (prosessor), RAM (minne), etc. Ting som diskplass og båndbredde var lite viktig, da det knapt fantes.
Jeg tror historien kommer til å snu av seg selv. CPU/RAM blir mindre viktig, rett og slett fordi vi har de så kraftige nå at det meste er mulig, selv om man bruker mange prosesser i systemet. Ta f.eks. dataspill, grafikken i dag er jo helt naturtro. Det er ingen grenser, og likevel fortsetter utviklingen, men jeg tror ikke at den vil ekspandere i det uendelige.
Min hypotese er som følger: Det som blir viktig for folk i tiden fremover er stor lagringskapasitet (vi snakker tross alt i en tid hvor TerraByte er gjeldende) og ikke minst båndbredde (og her snakker vi om fast oppkobling uten ekstra kostnader). Båndbredde i form av fiber, f.eks., og større og flere harddisker vil nok spille en mer vesentlig rolle.
Det er ingenting galt med dette, dog, med tanke på mkv-filer som det kan ta lang tid å laste ned og som tar stor båndbredde.
Det var egentlig alt.
Fremdeles røykfri!
Nå kjenner jeg ikke det samme suget som de to første dagene (som var de verste), og jeg tenker ikke bare på å røyke. Det føles ganske godt, og jeg aner at jeg faktisk puster lettere alt nå.
Har ikke tatt et eneste drag siden 09:00-tiden på Søndag.
Har jeg grunn til å være litt stolt?
Jeg har det ikke noe godt akkurat nå. Kan nevne stikkord:
– Lite medikamenter igjen.
– Dårlig økonomi.
– Angst.
– Influensasymptomer
– Sendt SMS til akutteamet, de har enda ikke ringte meg opp.
– Skal egentlig ut med treningskontakt i morgen, og det hadde jeg nok klart om jeg ikke hadde hatt influensa. Er motivert der.
– Torsdag er det Karate, er motivert der også. Men vet ikke om jeg klarer å stille opp i denne forfatningen.
På den positive siden, igjen, så har jeg ikke tatt et eneste drag tobakk på nærmere tre døgn.
Resten vil nok på sett og vise ordne seg med tiden.
