«Er det så rart når du sitter foran PC’en?», spør du kanskje. Vel, jeg har prøvd å sove, og stått opp igjen. Altså; sovet og stått opp i ett sett.

Når det innen for legevitenskapelige kretser blir sagt at dersom man ikke får sove, så skal man f.eks. holde seg våken en times tid, for deretter å prøve å sove på nytt.

Vel, jeg begynner å bli litt lei av å prøve.

Gir jeg opp av den grunn?

Nei.

Jeg skal stå opp senest klokken 10:00 i morgen formiddag uansett om jeg får sove eller ei, og holde meg våken til kvelden/natten kommer.

Jeg er jo så trøtt på dagtid, men før eller siden så antar jeg at jeg også må innrette meg etter normal døgnrytme.

Over og ut.

Det gikk bare en «a-ha opplevelse» opp for meg da jeg forstod hva jeg hadde ofret. Nemlig stoltheten min. Jesus Kristus, derimot, ofret livet sitt.

Antar at det ikke er helt sammenligbart til det fulle, men dog.

I dag er det party, og det gleder jeg meg også til.

Fikk en liten nedtur i går kveld da jeg la meg nedpå litt, kjente at jeg hadde ikke sjangs for å få sove. Det var da jeg kom på mannsgruppen, og jeg er glad jeg gikk der. Vi bygger hverandre opp der, og det hjalp veldig.

Vinner? Misa is.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd for å være borte, men jeg vet at om jeg har Sobril så er det ihvertfall noe lettere. Ja, jeg vet at mange ikke liker at jeg går på medisiner, og heller vil at jeg skal kutte det ut. Jeg velger å gjøre som legen min sier, og ikke utenforstående som ikke engang kan navnet på et eneste av preparatene jeg bruker eller deres effekt. Medikamenter er dog neppe løsningen alene, jeg trenger noen å snakke med om det som er vanskelig, og det har jeg nå fått! Jeg kunne sikkert ha fått det enda tidligere, jeg fikk et nummer jeg kunne ringe da jeg viste til legen og hjemmepsykepleier merker etter selvskadingen (jepp, da det ble stille i ett minutt på legekontoret den dagen), som om jeg var i stand til det da. Jeg våget først i dag (eller i går, alt ettersom) å ringe og avtale samtale. Jeg fikk et veldig positivt inntrykk av presten jeg skal snakke med, og kjenner at jeg gleder meg litt faktisk. Tenk om noen vil høre på meg? Jeg nevnte at doktoren min hadde gitt meg nummeret hans, og da kom han på at det var meg, og så virket det som om presten var glad for at jeg selv brukte ordet «samtale». Det å samtale tenker jeg at er som følger:

Tanke/idé -> Samtale/diskusjon -> Handling -> Konsekvens/utfall.

Dermed kan man se at jeg at på et tidlig stadium, men det skal ikke hindre meg. Husker så godt da jeg begynte på Karaten, og ei med orange belte var med mesteren vår instruerte oss nybegynnere. Bl.a, viste de Heian Shodan kataen. Jeg tenkte 1) Aldri om jeg klarer å få en så høy grad, og 2) ALDRI om jeg klarer Heian Shodan. Nå har jeg kommet enda lengre enn Heian Shodan (gult belte), og bestått følgende: Heian Nidan (orange), Heian Sandan (grønt) og Heian Yondan (blått). Med andre ord, jeg klarer mer, presterer meg, og kjemper meg frem til mer enn jeg i utgangspunktet hadde trodd.

Er jeg en taper? Nei. Helt ærlig, innerst inne der inne et sted, tror jeg ikke at jeg er det.

I morgen skal jeg på treningsstudio og pumpe jern. Har ingen ambisjoner om å bli bodybuilder, men har ambisjoner om å pleie pondusen litt, som igjen hjelper på mentalhygienen. Jeg lurer på om jeg skal bruke boksesekken litt også, ta noen spark og slag, og evt. blokke når boksesekken kommer tilbake farende i diger fart.

Jeg vil så gjerne på Karate Torsdag og trene i morgen. Sikkert vanskelig for andre å forstå; «Hvorfor ikke bare gjøre det?».

Tro meg; da hadde jeg bare gjort det.

– For en del måneder tilbake: Uttale seg om selvskading da jeg sa det var lenge siden sist, da sa hun at det ikke overrasket henne fordi selskading var litt sånn mer jentefenomen.

– Lovet å hjelpe meg kanskje 1 1/2 mnd. før jul med å kaste søppel i gangen, det ble ikke gjort før i rundt Februar tror jeg det var, jeg husker bare at det var ca. 3 måneder senere. Hun brukte denne anledningen til å kjefte på meg to ganger: 1) «Du har ikke villet kaste søppelet den gangen jeg foreslo det!», og 2) «Dette gjør jeg aldri igjen, bare så det du vet det!». Her er det tydelige tegn på både ansvarsfraskrivelse og legge ansvaret over på meg for noe hun hadde sagt. Kan ikke huske at hun foreslo å kaste søppelet i gangen. Uansett er det ikke holdbart når jeg har to alvorlige diagnoser å bare spør én gang, og komme med påstand om å «ikke ville», det var nok isåfall heller «orket dessverre ikke akkurat nå». Når det gjelder punkt 2 følte jeg meg bare tråkket på.

– En gang skulle jeg få ekstra medisin, og hun gikk bort til medisinrommet, jeg fulgte etter, og stod ca. 2 1/2 meter utenfor døren. Jeg har selv utdannelse innen helse – og sosialfag så jeg vet godt at det er, skal, og må være strenge prosedyrer på hvem og hvordan dele ut medikamenter. At jeg har en slik bakgrunn er hun helt innforstått med. Likevel kjeftet hun på meg som om jeg var 3 år gammel og sa at «Her får ikke du lov å komme inn!». Jeg ble stum.

– For kort tid tilbake hadde jeg kraftig influensa/forskjølelse som varte over flere uker. Jeg hadde da mot slutten av sykdomsperioden avtale med hjemmepsykepleier om å møte henne nede ved vegen hvor hun kjører forbi på veg hjem. Det er en relativt lang bakke å gå ned og opp, og jeg merket at de somatiske symptomene forverret seg, det blåste, var snø, men det var ikke snakk om at hun kunne bruke 2 minutter ekstra på å kjøre opp bakken, ikke engang da jeg var kommet meg ned. Jeg følte med svimmel. Spurte om hun kunne svippe meg opp bakken. Hun lo en kort latter og sa noe om at det er forskjell på henne som privat person og offentlig. Vel, var altså hun «privat» da hun brukte «offentlig» tillatelse til å gi meg B-preparater? Jeg mener at kommunen burde undersøkt forholdene omkring dette. Etter dette ble jeg mye verre med influensaen og lå en ukes tid til.

– For kort tid tilbake ringte jeg henne og spurte om hun kunne ta med resept på Nozinan, noe hun hadde sagt at hun skulle gjøre. Det viste seg kjapt at det hadde hun ikke gjort. Legesenteret lager ikke resepter innen 24 timer (eller mindre). Da ble jeg så frustrert og oppgitt at jeg bare sa til henne at «jaja, jeg får sikkert ikke sove, så da får det bare gå som det går». Hennes svar: «Ok. Helt flott.» Så la hun på. Uten at jeg fikk si noe.

Med dette til grunnlag, og en hel del til, skal jeg be om å få ny hjemmepsykepleier da jeg vet at det er mulig.

Internett i leiligheten min datt ned kort tid etter jeg skrev forrrige innlegg, dvs. at jeg har vært en uke uten internett. Det har vært en medvirkende påkjenning når det var så mye annet som ikke stemte i livet mitt. På Fredag var kabelselskapet innom og sjekket internett, og tilsynelatende var alt i orden bortsett fra at det ser ut som bare en type modem ville fungere, og den hadde han som kom og så på det bare med seg ett av som han trengte selv. I morgen regner jeg med at internett er på plass igjen hos meg, da han skulle kommme tilbake.

Jeg var hos legen på Tirsdag sammen med hjemmepsykepleier. Jeg skalv. Klarte ikke si noe. Holdt blikket rettet mot samme punktet og var veldig nervøs. Etter en stund da jeg ikke hadde sagt noe kommenterte legen min at jeg så tungsinnet ut og han lurte på hva som var galt. Jeg sa at jeg hadde begynt med noe igjen som jeg trodde jeg var ferdig med. Hjemmepsykepleier spurte ikke om hva det var, bare om når jeg begynte med det. «I går, og i dag har jeg gjort det», sa jeg. De virket usikre på hvordan de skulle gå frem videre, men om jeg husker riktig fikk vel legen formidlet at han lurte på hva det dreide seg om. Jeg ble stille. Skalv. Sa ikke noe. Brettet først opp den ene armen, og så den andre. Jeg tror det var stille på legekontoret den dagen et helt minutt etter det. Jeg hadde mange sår på begge armene fra over håndleddet, på håndleddet, på armene helt over albuen. Noen sår var dypere enn andre. Jeg brettet nokså kjapt opp armene igjen, fordi jeg syntes det var så ubehagelig å vise hvordan jeg så ut.

Det var tydelig at hjemmepsykepleier og lege ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til dette, men de ga uttrykk for at de var bekymret for at jeg satt hjemme og kuttet på meg selv. Tar jeg ikke mye feil lurte legen min på hvordan hjemmepsykepleier fulgte meg opp ift. dette, og da sa hun anklagende med streng stemme at «når jeg kommer til deg så sier du at du bare vil handle». Dette er samme hjemmepsykepleier som har uttalt at selvskading er et jentefenomen og generelt viser alt annet enn empati og sympati. Jeg ble så sint da hun anklaget meg at jeg sa direkte til henne med ikke akkurat lett stemmeleie «er du klar over hvor vanskelig det er å være skuespiller i en hel time [som vi har til rådighet]?». Da klarte jeg å skru av henne om ikke annet. Jeg skal begynne i en samtale med en prest (og det kan eventuellle lesere mene hva du vil om), øke på stemningsstabiliserende, samt tettere oppfølging av lege.

Jeg har ikke selvskadet siden Torsdag om jeg husker riktig. Det er Søndag nå. Kanskje jeg kan legge bort barberbladene for en stund nå. Mye tyder på det. Uansett tror jeg dette er en konsekvens av manglende oppfølging, en hjemmepsykepleier som stiller de samme spørsmålene gang på gang og viser lite omsorg og behandler meg som en liten unge, og kanskje rett og slett generelt sett mangel på respekt, forståelse, omsorg og kjærlighet. Jeg var i ferd med å bli selvskader på lang sikt, men så selv etterhvert at behovet for det ble redusert.

Når det gjelder psykisk helsevern blir det visstnok satset på forebyggende tiltak. Har ikke jeg sett noe til. Faktum er at det hele kunne vært unngått. Jeg snakket med en prest/terapeut for kanskje over et års tid siden, men så ble jeg så dårlig at jeg ikke klarte å stille opp til samtale over en periode, og da fikk jeg brev i posten om at jeg måtte ringe innen 10 eller 14 dager eller hva det var. Det klarte jeg ikke, og dermed var jeg ute av systemet. Jeg tror det er godt over et halvt år siden legen min sendte henvende som hastesak. Jeg antar at jeg fremdeles er et papir i en eller annen hylle hos en eller annen byråkratisk avdeling, og at ingenting kommer til å skje med tanke på å snakke med en som er både prest og terapeut. Hadde jeg fått fortsatt hos ham kort tid etter denne henvendelsen så tror jeg at jeg hadde hatt det bedre, for jeg trenger å snakke og få innspill fra en person som vet hva han/hun snakker om.

Mange har kommentert _at_ jeg har selvskadet. Få har spurt om _hvorfor_. Mulig jeg kommer mer tilbake til hvorfor ved en senere anledning. Jeg vet bare ikke akkurat nå hvilke ord jeg skal stable sammen for å skrive noen setninger om akkurat den biten der.

Over og ut for denne gang.

Jeg skal ikke ta selvmord. Har ingen konkrete selvmordsplaner. Vi snakker om kutt på oversiden av armene med barberblad. Det er ikke noe selvmordsforsøk. Hadde det vært det så hadde jeg ikke brukt barberblad.

Kanskje jeg får noen å snakke med etter å ha stått i kø nærmere ett år. Men hey, det er jo bare meg. Kanskje jeg bare skal gå rundt og ha det slik. Er vel det som er meningen.

Oppgitt og frustrert.

Skulle ønske noen kunne holde rundt meg, bare slik at jeg ikke faller helt i stykker. Men igjen, det er jo bare meg.

I do my crying in the rain.

If I die today
what would you do?
Would you dance on my grave?
Would you care?

If I stay alive
Please, care
Because I’m right here.

1. Mars i dag. Jeg våknet i 18-tiden i går og har ikke sovet noe siden.

Men, jeg har noen tanker om 1. Mars. Det er den første vårmåneden, og da jeg virkelig føler at våren melder seg.

Which makes me happy.

Vurderer å prøve å begynne å jogge litt igjen, men begynne veldig rolig. F.eks. om jeg hadde klart 10 minutter gange, 10 minutter jogging, 10 minutter gange (totalt 30 minutter altså) – så skulle jeg sagt meg fornøyd. Som en start. Det er mykt underlag i skogen langs Frøylandsvannet, og det tar meg ca. 5 minutter å gå bort dit.

Nå krever jeg livet mitt tilbake.